Vi har penger på bok. Vi har enorme oljeinntekter. Vi har en statlig formue som de fleste land bare kan drømme om. Likevel møter norske bilister bomstasjoner på vei til jobb, skole og butikk. Det er ikke mangel på penger som skaper bompengene. Det er politiske prioriteringer.
Tekst: Tore Gunnar Olsen
Norge har penger. Ikke bare litt penger, men en statlig formue på et nivå de fleste land bare kan fantasere om. Vi har bygget opp et oljefond på mange tusen milliarder kroner, og politikere forteller oss stadig hvor solid norsk økonomi er. Likevel skal nordmenn betale ekstra for å kjøre på veiene sine.
Det er på tide å stille det ubehagelige spørsmålet: Hvorfor skal vanlige mennesker betale bompenger i et land som har råd til å finansiere langt mer enn veibygging?
Staten tar betalt – igjen og igjen
Bilisten betaler drivstoffavgifter. Bilisten betaler merverdiavgift. Bilisten betaler ulike bilrelaterte avgifter. Og når veien endelig skal bygges, kommer bompengeregningen på toppen. Hvor mange ganger skal staten egentlig få lov til å ta betalt for den samme infrastrukturen?
Det er vanskelig å komme unna følelsen av at bilen har blitt en offentlig melkeku. Når staten trenger mer penger, finnes det alltid en ny avgift, en ny sats eller en ny bomstasjon. Og det mest oppsiktsvekkende er at dette skjer i et land som har enorme finansielle ressurser.
Verdens rikeste stat – men ikke råd til egne veier?
Politikere snakker gjerne om ansvarlig pengebruk. Det høres fornuftig ut. Men samtidig brukes enorme summer på en lang rekke offentlige formål.
Når det kommer til veier, får vi derimot beskjed om at bilistene må betale selv. Det er en merkelig prioritering. Veier er ikke et privat luksusprodukt. De er en del av samfunnets grunnmur. Ambulanser trenger dem. Håndverkere trenger dem. Lastebiler trenger dem. Arbeidsfolk trenger dem. Næringslivet trenger dem. Barnefamilier trenger dem.
Hvorfor skal akkurat denne delen av infrastrukturen i så stor grad finansieres gjennom en særskilt avgift på dem som bruker den? De som ikke har noe valg får regningen.
For politikere i Oslo og andre storbyer kan bilen fort fremstilles som et valg. For mange andre nordmenn er den et nødvendig transportmiddel. Bor du på bygda, kan det være langt mellom bussavgangene. Arbeidsplassen ligger kanskje flere mil unna. Barna skal på skole, trening og fritidsaktiviteter. Butikken ligger kanskje 20 kilometer unna. Da hjelper det lite å få beskjed om å «ta kollektivtransport».
Når staten legger bomstasjoner mellom hjemmet og arbeidsplassen, blir resultatet en ekstra skatt på det å bo, arbeide og drive næringsvirksomhet utenfor de største byene.
Bompenger er sosialt skjeve
En velstående familie kan irritere seg over en bomregning. En familie med trang økonomi kan måtte velge mellom å betale bompengene eller kutte andre nødvendige utgifter. Det er forskjellen.
Bompenger fremstilles ofte som et effektivt virkemiddel fordi «den som bruker veien, betaler». Men mennesker bruker ikke veier bare for fornøyelsens skyld. De bruker dem for å komme seg på jobb. Til legen. Til skolen. Til butikken. For å levere varer. For å holde hjulene i gang.
Da blir spørsmålet om bompenger langt mer enn et spørsmål om trafikk. Det handler om sosial rettferdighet.
Hvorfor skal staten være fattig når staten er rik?
Her ligger selve paradokset. Norge har enorme finansielle verdier på bok, men vanlige innbyggere blir fortalt at de må betale ekstra for helt grunnleggende infrastruktur.
Selvfølgelig skal ikke oljefondet tømmes for å bygge hver eneste kilometer vei. Selvfølgelig må offentlige penger prioriteres. Men det betyr ikke at bompenger automatisk er den riktige løsningen.
Handlingsregelen må ikke bli en politisk unnskyldning. Handlingsregelen er et viktig verktøy for å holde kontroll på norsk økonomi. Men den er ikke hugget i stein. Politikerne har selv bestemt hvordan den skal praktiseres. Og dersom vi skal bruke fellesskapets penger, bør vi tørre å diskutere hva som faktisk er gode investeringer.
En vei som reduserer reisetid, knytter regioner sammen, gjør næringslivet mer konkurransedyktig og øker trafikksikkerheten, kan være noe helt annet enn sløsing.
Det er derfor for enkelt å gjemme seg bak ord som «budsjettansvar» hver gang noen foreslår å redusere bompengebelastningen.
Hva med næringslivet?
Dette handler heller ikke bare om privatbilister. Når lastebiler må betale bompenger, blir kostnaden en del av transportregningen. Og transportregningen ender til slutt hos forbrukeren.
Varene skal fraktes. Håndverkeren skal kjøre til kunden. Bedriften skal få levert råvarer. Fisk skal transporteres. Industrivarer skal ut på markedet.
Bompenger er derfor ikke nødvendigvis bare en regning til bilisten. De kan bli en regning til hele økonomien.
Staten må slutte å late som om bompenger er gratis
Det finnes en politisk bekvemmelighet i bompenger. Regningen blir mindre synlig i statsbudsjettet. Politikerne kan vedta et prosjekt, mens deler av kostnaden skyves direkte over på bilistene.
Men regningen forsvinner ikke. Den havner bare et annet sted. Og kanskje er det nettopp dette som bør diskuteres langt mer åpent: Er bompenger først og fremst et godt finansieringssystem – eller er det en praktisk måte for politikere å slippe å prioritere hardere i statsbudsjettet?
Det er på tide å snu spørsmålet. I stedet for å spørre: «Hvor mye kan vi kreve inn i bompenger?» bør politikerne spørre: «Hvorfor skal vi kreve inn bompenger i det hele tatt?»
Hvis svaret er at staten faktisk ikke har råd til å finansiere prosjektet, får vi ta den diskusjonen. Men hvis svaret egentlig er at staten velger å prioritere pengene annerledes, må politikerne være ærlige om det.
Da handler det ikke om at Norge ikke har råd. Da handler det om politiske prioriteringer.
Et politisk valg
Norske bilister har lenge blitt behandlet som om de har ubegrenset betalingsevne. Det har de ikke. De er arbeidstakere. Småbarnsforeldre. Pensjonister. Håndverkere. Sykepleiere. Lastebilsjåfører. Bønder. Studenter. Småbedriftseiere.
De betaler skatt som alle andre. Og så betaler de igjen når de fyller drivstoff, kjøper bil, kjører til jobb og passerer bomstasjonen.
I et land med enorme statlige finansielle ressurser bør vi kunne forvente bedre enn at vanlige mennesker må betale ekstra for å bruke samfunnets grunnleggende infrastruktur.
Det er på tide å slutte å behandle bompenger som en naturlov. Det er et politisk valg. Og politiske valg kan gjøres om.
Legg igjen en kommentar