Tekst: Tore Gunnar Olsen
Jeg har reist mye på Vestbredden (Judea og Samaria). Jeg har møtt mennesker, gått i gatene, besøkt landsbyer, vært i flyktningleirer og snakket med både unge og gamle. Men én ting har jeg aldri sett: Et sykehus finansiert av Norge. Heller ikke en skole. Ikke en vei. Ikke et vannprosjekt eller et strømnett.
Og dette til tross for at Norge i tiår har vært en av de største giverne til det palestinske selvstyret og sivilsamfunnet i de palestinske områdene. Det er på høy tid at vi stiller det ubehagelige, men nødvendige spørsmålet: Hvor tar pengene veien?
Store beløp – uklare resultater
Siden Oslo-avtalen har Norge bevilget milliarder av kroner i bistand til Palestina – både direkte og gjennom multilaterale kanaler som FN og EU. I 2023 alene gikk det ifølge Norad over 700 millioner norske kroner til ulike prosjekter i de palestinske områdene. Det sies at pengene skal bidra til statsbygging, utdanning, helse, menneskerettigheter og fredelig utvikling. Det høres flott ut. Men på bakken ser virkeligheten annerledes ut.
Jeg har besøkt områder der barna fortsatt går i overfylte klasserom i falleferdige bygg. Jeg har snakket med helsearbeidere som jobber under elendige forhold – ofte uten utstyr og medisiner. Jeg har kjørt på veier som er mer hullete enn farbare. Jeg har spurt lokalbefolkningen hvor de ser spor av internasjonal bistand. Svaret er ofte et skuldertrekk.
Systemsvikt eller kynisk politikk?
Norske myndigheter hevder at bistanden kontrolleres og evalueres grundig. Men det hjelper lite om pengene forsvinner i byråkrati, ineffektive organisasjoner, eller i verste fall – korrupsjon. I en region preget av politisk kaos, maktkamper og autoritære tendenser, er det naivt å tro at alle midler brukes etter intensjonen.
Det finnes også eksempler på at bistand indirekte har gått til å støtte aktører som ikke bidrar til fred eller utvikling – men tvert imot til undertrykkelse, hatretorikk eller til å sementere makt hos et upopulært selvstyre. Dette bør bekymre norske givere – både myndigheter og skattebetalere.
Når idealisme blir ansvarsfraskrivelse
Norge har lenge hatt en idealistisk tilnærming til konflikten mellom Israel og Palestina. Vi vil så gjerne være fredsmeklere, brobyggere og støttespillere for en fremtidig tostatsløsning som norske myndigheter snakker så varmt om.
Men god vilje er ikke nok. Bistand uten kritisk blikk kan gjøre mer skade enn nytte. Det kan forlenge konflikter, skape avhengighet og svekke ansvarliggjøring av lokale myndigheter.
Det er på høy tid at Norge revurderer sin bistandspolitikk i området. Vi må stille tøffere krav til gjennomsiktighet og resultater. Vi må kreve dokumentasjon, uavhengige evalueringer og konkrete målbare forbedringer i folks hverdag. Og vi må våge å trekke støtten når pengene ikke brukes etter intensjonen.
Spørsmålet som ikke lenger kan ignoreres
Et enkelt, men ubehagelig spørsmål henger igjen etter mine reiser: Hvis norske bistandsmidler virkelig skal gagne det palestinske folket – hvorfor er det så vanskelig å finne dem igjen?
Legg igjen en kommentar